Lyden som startet alt

Helt fra barndommen har lyden av bier vært musikk for meg. I Obora, landsbyen i Mähren der jeg vokste opp, summet trærne når de sto i blomst, og linden foran barndomshjemmet vårt var full av bier når den blomstret. Den lyden gleder fortsatt sjelen min — og det er grunnen til at jeg gjør det jeg gjør.

Røttene i Obora

Obora ble grunnlagt i 1360, og kommunevåpenet bærer et vokskake og et tre. Birøkt har vært en del av landsbyen siden uminnelige tider. Jeg var omgitt av det før jeg forsto det: det lokale selskapet Včelpo Obora leverte honning til barnehagen min, og min aller første sting fikk jeg på lekeplassen i landsbyen.

Læremesteren

I 2010 feiret Obora sitt 650-årsjubileum. Det var der jeg møtte Josef Stejskal fra Hutě — den mest erfarne birøkteren jeg noensinne hadde kjent, og tilfeldigvis en fjern slektning av meg. Han tok meg med til bikuben sin og lærte meg håndverket i praksis, og ga videre kunnskap som har vært holdt levende gjennom generasjoner. Han lærte meg å arbeide rolig og varsomt med biene — så rolig at jeg ofte steller dem helt uten birøkterdrakt. Fordi han er i familie, kan jeg med rette si at jeg lærte grunnlaget for birøkt innenfor min egen familie. Siden den gang har jeg vært birøkter.

En tradisjon på begge sider

Birøkt sitter dypt i familien min. Min oldefar holdt bier i Voderade ved Kunštát. Min kones bestefar holdt bier i Ukraina — og hans tradisjon lever videre i de ukrainske liggebikubene jeg i dag bygger med mine egne hender. Jeg rakk aldri å møte dem; de gikk bort før min tid. Men gjennom Josef Stejskal, og gjennom kubene jeg bygger, møtes begge slektsledd i det jeg driver med.

Fra forelesningssal til kall

Veien min tok en akademisk vending da jeg hørte doc. Ing. Antonín Přidal, Ph.D. holde foredrag om varroakvalsteret på et birøktermøte i Boskovice. Jeg ble så fengslet at jeg avtalte å studere under hans veiledning ved Mendel-universitetet i Brno, der jeg fullførte kurset Birøkt og behandling av bieprodukter. Doc. Přidal er en av Sentral-Europas fremste eksperter på Varroa destructor, og jeg er stolt av å være hans student.

Veien til norsk sertifisering

Å bli sertifisert birøkter i Norge krevde mer enn erfaring med bier — det krevde språket. Allmenn norsk rekker ikke langt i en bigård: birøkt er landbruk, bia regnes som husdyr på linje med ku og sau, med eget regelverk og et fagspråk som ikke står i noen språkskolebok. Så da jeg hadde A1 og A2 på plass, tok jeg Yrkesnorsk for jordbruk, skogbruk og gartnerinæringen hos Folkeuniversitetet, over Zoom fra februar til juni 2024. Kurset var gratis, som en del av Bransjeprogrammet — og det er verdt å si høyt: uten den muligheten hadde hele veien min trolig blitt utsatt i flere år. Det var det kurset som satte meg i gang som hobbybonde.

Da språket begynte å sitte, meldte jeg meg inn i Norges Birøkterlag i mars 2024 og bestemte meg for å prøve. Da jeg like etter spurte Bergen og Omegn Birøkterlag om jeg kunne ta birøkterkurset med min begrensede norsk, fikk jeg et ærlig svar: læreboken finnes kun på norsk, og samlingene bygger på diskusjon. Kurset arrangeres bare én gang i året, så jeg brukte halvåret til å forberede meg. Da påmeldingen åpnet i september, meldte jeg meg på — og laget la til rette for oss som ikke snakket flytende norsk. I tillegg bygget jeg min egen AI-agent, Kompetansekurs om bier, som forklarte norsk regelverk på tsjekkisk og lærte meg faguttrykkene. I november 2024 besto jeg sertifiseringen, og agenten ble senere løftet frem i laget som et verktøy for framtidige utenlandske deltakere.

Kurset ga meg mer enn et sertifikat: det ga meg et miljø. Blant deltakerne var Gordiy Lebediev fra Kharkiv, som senere hjalp meg med å bygge mine to ukrainske liggebikuber — og han var langt fra den eneste gode kontakten fra den gruppen.

Sertifikatet var likevel bare halve veien. Å røkte bier i Obora og å røkte bier i Bergen er to forskjellige håndverk. Hjemme i Mähren har sommeren tydelige trekk og lindetrærne blomstrer som de skal; her møter biene regn, vind og en kort, uforutsigbar sesong. Rammemålene er andre og sesongen er en annen, og mye av det jeg lærte hjemme, lar seg ikke uten videre overføre hit. Gjennom sesongen 2025 tok Leila Marie Frid meg med ut i bigården og ga meg det jeg trengte for å bygge bro mellom de to: praksisen som ikke står i læreboken. Hun ville at jeg skulle lykkes med bier i Norge, ikke bare bestå en prøve. De første biene mine kjøpte jeg av henne. De bor i dag i en ukrainsk liggekube som jeg bygget i massivt tre på Sotra og gjorde ferdig i Bergen — og de har alt overvintret der.

Læringen stopper ikke der. Bergen og Omegn Birøkterlag holder fagmøter og kurs gjennom hele året, og når jeg står fast, kan jeg spørre erfarne birøktere som kan bier under krevende klimaforhold — regn, vind og korte somre. Det er kanskje det mest verdifulle av alt: å høre til i et fagmiljø som har røktet bier på Vestlandet i generasjoner.

Birøkt i Bergen

I dag holder jeg bier i Bergen, der jeg er sertifisert birøkter. Jeg bygger mine egne bikuber i tre — blant annet ukrainske liggebikuber og den isolerte Gregor-kuben i tre. Den ble opprinnelig laget av vennen min Jan Gregor, som jeg har overtatt stafettpinnen fra og fått tillatelse av til å bygge videre; for det regnfulle klimaet i Bergen er ytterkappen dessuten beskyttet mot vann. Jeg bruker naturnære metoder der jeg kan: jeg lar biene bygge slik de selv vil, og jeg passer på at de beholder nok honning til å spise og til å overvintre på. Jeg prøver å la dem overvintre på honning; dersom et bisamfunn ikke har tilstrekkelige lagre, tilleggsfôrer jeg med sukker. Jeg tar bare honning når bisamfunnets egne vinterlager er trygge.

For tiden steller jeg fem bisamfunn, og jeg bygger stadig flere kuber. Folk har allerede begynt å ta kontakt fordi de er interesserte i kubene mine.

Hvorfor jeg gjør dette

Jeg bygger ikke en honningbedrift. Jeg bygger en biologisk reserve — friske, ukjemikaliserte bisamfunn holdt utenfor det kommersielle systemet og bevart for generasjonene som kommer etter oss. Og jeg ønsker å bringe biene tilbake til byene våre, slik at du en dag, når du går forbi et blomstrende tre, også vil høre dem.

Vil du samarbeide, høre mer om kubene mine eller bare slå av en prat om bier? Ta kontakt — jeg svarer gjerne.