Lyden som startet alt

Helt fra barndommen har lyden av bier vært musikk for meg. I Obora, landsbyen i Mähren der jeg vokste opp, summet trærne når de sto i blomst, og linden foran barndomshjemmet vårt var full av bier når den blomstret. Den lyden gleder fortsatt sjelen min — og det er grunnen til at jeg gjør det jeg gjør.

Røttene i Obora

Obora ble grunnlagt i 1360, og kommunevåpenet bærer et vokskake og et tre. Birøkt har vært en del av landsbyen siden uminnelige tider. Jeg var omgitt av det før jeg forsto det: det lokale selskapet Včelpo Obora leverte honning til barnehagen min, og min aller første sting fikk jeg på lekeplassen i landsbyen.

Læremesteren

I 2010 feiret Obora sitt 650-årsjubileum. Det var der jeg møtte Josef Stejskal fra Hutě — den mest erfarne birøkteren jeg noensinne hadde kjent, og tilfeldigvis en fjern slektning av meg. Han tok meg med til bikuben sin og lærte meg håndverket i praksis, og ga videre kunnskap som har vært holdt levende gjennom generasjoner. Han lærte meg å arbeide rolig og varsomt med biene — så rolig at jeg ofte steller dem helt uten birøkterdrakt. Fordi han er i familie, kan jeg med rette si at jeg lærte grunnlaget for birøkt innenfor min egen familie. Siden den gang har jeg vært birøkter.

En tradisjon på begge sider

Birøkt sitter dypt i familien min. Min oldefar holdt bier i Voderade ved Kunštát. Min kones bestefar holdt bier i Ukraina — og hans tradisjon lever videre i de ukrainske liggebikubene jeg i dag bygger med mine egne hender. Jeg rakk aldri å møte dem; de gikk bort før min tid. Men gjennom Josef Stejskal, og gjennom kubene jeg bygger, møtes begge slektsledd i det jeg driver med.

Fra forelesningssal til kall

Veien min tok en akademisk vending da jeg hørte doc. Ing. Antonín Přidal, Ph.D. holde foredrag om varroakvalsteret på et birøktermøte i Boskovice. Jeg ble så fengslet at jeg avtalte å studere under hans veiledning ved Mendel-universitetet i Brno, der jeg fullførte kurset Birøkt og behandling av bieprodukter. Doc. Přidal er en av Sentral-Europas fremste eksperter på Varroa destructor, og jeg er stolt av å være hans student.

Birøkt i Bergen

I dag holder jeg bier i Bergen, der jeg er sertifisert birøkter. Jeg bygger mine egne bikuber i tre — blant annet ukrainske liggebikuber og den isolerte Gregor-kuben i tre. Den ble opprinnelig laget av vennen min Jan Gregor, som jeg har overtatt stafettpinnen fra og fått tillatelse av til å bygge videre; for det regnfulle klimaet i Bergen er ytterkappen dessuten beskyttet mot vann. Jeg bruker naturnære metoder der jeg kan: jeg lar biene bygge slik de selv vil, og jeg passer på at de beholder nok honning til å spise og til å overvintre på. Jeg prøver å la dem overvintre på honning; dersom et bisamfunn ikke har tilstrekkelige lagre, tilleggsfôrer jeg med sukker. Jeg tar bare honning når bisamfunnets egne vinterlager er trygge.

For tiden steller jeg fem bisamfunn, og jeg bygger stadig flere kuber. Folk har allerede begynt å ta kontakt fordi de er interesserte i kubene mine.

Hvorfor jeg gjør dette

Jeg bygger ikke en honningbedrift. Jeg bygger en biologisk reserve — friske, ukjemikaliserte bisamfunn holdt utenfor det kommersielle systemet og bevart for generasjonene som kommer etter oss. Og jeg ønsker å bringe biene tilbake til byene våre, slik at du en dag, når du går forbi et blomstrende tre, også vil høre dem.

Vil du samarbeide, høre mer om kubene mine eller bare slå av en prat om bier? Ta kontakt — jeg svarer gjerne.